onsdag 3. november 2010

Bergan Sykehjem - En solskinnshistorie til inspirasjon.



Bergan Sykehjem i Kristiansund
I mine tidligere innlegg har jeg såvidt nevnt sykefraværsprosjektet som er gjennomført ved Bergan Sykehjem i Kristiansund i 2009. Prosjektet er en solskinnshistorie, og har fortsatt og blitt utvidet ved hjelp av kommunal støtte i 2010.  Prosjektet i 2009 var et samarbeidsprosjekt mellom Kristiansund Kommune og NAV for å redusere sykefraværet ved korttidsavdelingen v/Bergan Syehjem. Prosjektet gikk ut på å øke bemanningen, for å se om dette faktisk kunne redusere kostnader. Jeg skriver et innlegg om dette prosjektet, fordi jeg mener at det fortjener oppmerksomet. Jeg skriver også et innlegg om prosjektet fordi jeg håper at det kan åpne noen øyne og gi noen ideèr. Og fordi det rett og slett er motiverende å lese at det faktisk går an!

Historien starter for alvor med at Bergan Sykehjem vinteren 2008/2009 opplevde at både arbeidspress, sykefravær og manglende rekruttering var større enn noen gang. Dette skapte et gjennomgående mismot blant de ansatte ved institusjonen. Virksomhetsleder Anni Jensen (som også er min mor), setter seg ned for å prøve å komme fram til en mulig utvei på de voksende utgifter og sykemeldinger ved sykehjemmet. En av de aller største utgiftspostene i budsjettet var innleie av vikarer,  som svært ofte utløste overtid og forskjøvet arbeidstid. Manglende fagkompetanse førte også til stort behov for ekstra innleie for å fristille og sikre tilstrekkelig sykepleierkompetanse. Når man leier inn en vikar for en ansatt som er sykemeldt, er det nesten som å ha to stykker ansatt i en stilling - er det ikke? Den faste ansatte får sykepenger og vikaren får betalt for å dekke opp stillingen til en annen i perioden han eller hun er borte. Utløser vikaren overtid, blir kostnaden som for 3 ansatte.

Så må man finne faktorene som faktisk gjør at den enkelte sykemelder seg. I rapporten beskrives det 6 faktorer som har hatt innvirkning på akkurat dette;
  1. Redusert tilgang på helsepersonell,
  2. Mer pleiekrevende pasienter, lav basisbemanning, 
  3. Mer bruk av overtid og forskjøvet arbeidstid
  4. Uønsket deltid 
  5. Samlede belastninger. 
Dette er faktorer jeg tror mange vil kjenne igjen..
Gruppen kom fram til at de ville sette i gang tiltak for å rive de problemskapende faktorene med rota, og på den måten forhåpentligvis redusere sykemeldinger og innleie av vikarer. "Dette ble gjort ved at NAV i 2009 innvilget tilretteleggingstilskudd i form av økonomiske midler, slik at enheten kunne leie inn ekstra personell for å avlaste aktuelle arbeidstakere fra særlig utfordrende arbeidsoppgaver. Tiltaket ga umiddelbare resultater, i form av at tre arbeidstakere som hadde vært sykemeldt i lengre tid, - nå kom tilbake i jobb."
                                                                                 Fra rapport om sykefraværsprosjekt.






Prøveprosjektet var en realitet. Det var vellykket. Og det var starten på en solskinnshistorie. Det ble skrevet en prosjektrapport, og virksomhetslederen sørget for mediedekning - politikerne var nødt til å høre. Prosjektrapporten beviste, som de hadde trodd, at økt bemanning var lønnsomt - på flere måter. Sykefraværet gikk ned. Merutgiftene gikk ned. Ja, utgiftenen til vikarergikk så mye ned, at tiltaket kunne sies å være selvfinansiert.

I sin evaluering kunne de skilte med flere positive ringvirkninger;
  • De fikk sykemeldte tilbake på jobb
  • De fikk redusert sykefravær
  • De fikk tilbake sårt tiltrengt fagpersonell med lang erfaring og stor kompetanse i stedet for å leie inn ufaglærte pleieassistenter
  • Tiltaket avlastet også tildels hele avdelingen, da man kan si at grunnbemanningen økte noe i den perioden tiltaket varte
  • Kvaliteten på tjenestene til pasientene økte
  • Arbeidsmiljøet ble bedret
  • Utgiftene til sykevikar, ekstrahjelp og overtid ble drastisk redusert
  • De fikk redusert uønsket deltid i prosjektperioden ved å bruke den økte ressursen til å gi midlertidig økning i stillingsstørrelse
Nå fikk sykehjemmet kommunal støtte fra bystyret til å utvide prosjektet. Hvordan kunne de la være? Hver avdeling skulle øke bemannigen, og det hele skulle på nytt vurderes etter et års tid. Nå er det året snart gått, og Sykehjemmet har spart inn ca. en million kroner i 2010. På å øke bemanningen.
Jeg anbefaler alle å lese sykefraværsrapporten. Se også artikkel og video.

fredag 29. oktober 2010

Russisk rullett?

Tusen takk for alle gode, positive tilbakemeldinger både på bloggen, på NSF sine sider på Facebook og på mail. Det er godt å høre fra medsøstre, leger og helsearbeidere som forstår og som deler mange av de samme tankene.

Jeg håper ikke at frustrasjonen min blir misoppfattet som mistrivsel. Jeg synes sykepleieyrket er fantastisk, og jeg har mange arbeidsdager som er gode - med god tid og kvalitet. Og jeg valgte det ikke for lønna. Det aller viktigste for meg er heller ikke lønnsøkninger. Det er satsing. Det er synlighet. Det er respekt, stolthet og takknemlighet. Heller samme lønn og flere stillinger, enn færre og høyere lønninger - grovt fortalt. Mer ansvar og oppgaver krever flere ressurser, slik at de handlinger vi utfører i vårt yrke er preget av å være veloverveide og faglig forsvarlige framfor tidspress og korttenkte løsninger med høy risiko for avvik. Og det er akkurat derfor frustrasjonene av og til kommer til overflaten, og det er akkurat derfor jeg mener ting må endre seg. Helse må flyttes opp på dagsorden. Opp forbi bevilgninger til underholdning og dekorasjoner til for eksempel kongelige besøk eller til nye, storslagne operahus. Hvordan har det seg at kommunene klager over elendig økonomi, og samtidig kan sette i gang med byggeprosjekter med antatt kostnad på 400-500 millioner kroner? Mange syke og hjelpetrengende eldre får avslag på sykehjemsplass fordi det ikke er nok senger. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan regjeringen tør. Tør å la alt for få leger gå altfor lange, søvnløse vakter - og likevel ha ansvar for livsviktige og alvorlige beslutninger som angår mennesker liv og helse. Tør å la ventelistene vokse og vokse. Russisk rullett. Hvis det fortsetter, er bare et spørsmål om tid før det skjer store avvik, tragiske avvik. Og de har jo allerede skjedd.

"Stykkpris kan være farlig", skriver nettavisen i en reportasje hvor minst tre pasienter fikk forkortet livene sine etter juks ved sykehusene i Asker og Bærum. Jo flere pasienter sykehuset behandler, jo mer penger fra staten.. hvis du gjør jobben billigst mulig, jo mer penger har du spart. Hva skal man si til dette? Det hele er jo ikke en konkurranse om å sende flest mulig mennesker igjennom behandlingslinjen på billigst mulig måte og kortest mulig tid? Jeg kan ikke unngå å få litt inntrykk av at staten lager modeller tilpasset faktiske fabrikker, og at menneskets ve og vel kommer litt i bakgrunnen her? Tidvis kan det jo føles sånn. Det er helt tragisk at kostnader og budsjetter er blitt så viktige at det påvirker hverdagen til både pasienter og helsearbeidere. Fokuset skal vel være på trygghet og kvalitet, ikke innsparing og effektivitet?

For å hjelpe til med innsparing og effektivitet, er det populært å opprette grupper. Grupper som arbeider med administrasjon og ledelse. Masse penger blir "investert" for at disse gruppene skal jobbe med hvordan vi skal spare mer penger, effektivisere og gjøre ting anderledes. Samtidig blir avstanden mellom de ansatte som jobber på gulvet og ledelsen større og større. Hva om løsningen lå i å faktisk ansette flere mennesker på gulvet? Hva om flere mennesker på gulvet gjorde at man kunne unngå avvik og feil? Voksende administrasjon og mindre mennesker på gulvet minner meg om historien om mauren:


En annen historie, som også er litt morsom, er historien om rokonkurransen mellom Norge og Kina. På startstreken stod begge båtene klar til avgang, i Kinas båt 13 roere ved årene og en som ropte takten. I Norges båt to som rodde, en roper og 11 i en administrasjon som blant annet skulle vurdere framdriften underveis, vindretning og strøm i vannet osv. Når startskuddet gikk, tok det ikke lang tid før Kinas båt hadde utklasset Norges. Og ingen forstod hvorfor....

Det er flere hendelser som har gjort inntrykk på meg på forskjellige måter under praksis i forbindelse med utdannelsen. Jeg var for eksempel utplassert i hjemmesykepleien. Samhandlingsreformen var allerede i tankene til politikeren, og sykehusene sendte allerede ut pasienter tidligere enn før. Selvfølgelig. Det var jo ikke plass til alle. Dette resulterte i flere brukere i hjemmetjenesten. Mange flere brukere, med mer komplekse og tidkrevende behov. Men selv om antallet brukere vokste, ble det ikke opprettet flere stillinger. Og det er ikke i hjemmetjenesten som det er på sykehjem, med et visst antall sengeplasser. Det er ingen som sier: "Nei, beklager, du kan ikke få hjelp. Vi har ikke tilstrekkelig med ressurser." Jeg husker spesielt en dag hvor jeg kom hjem til en bruker kl. 12 for å hjelpe med morgenstell og frokost. Kl 12. Brukeren lå fremdeles i sengen når jeg kom. Hadde ikke fått frokost, ikke medisiner. Sannheten er at jeg rett og slett ikke hadde tid til å komme før. Samtidig var jeg student, så i teorien skulle jeg ikke telles med som arbeidskraft - hva hadde skjedd hvis ikke jeg hadde vært der? Jeg fikk vondt av hele hendelsen. Det er ingen unnskyldning som er god nok til å forsvare noe slikt. Det er i alle fall ingen unnskyldning som er god nok til å forsvare at det fortsatt ikke blir opprettet tilstrekkelig med stillinger på tross av slike hendelser. I pasientrettighetsloven §1-1. står det om formålet til loven; "Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd."

Hva i den beskrevne situasjonen ovenfor var det som ivaretok respekten for pasientens liv, integritet og menneskeverd? Og hva gjør staten for å sørge for at behandlingen pasienter får ikke er basert på tilfeldigheter? For det er jo nesten det som i mange tilfeller er avgjørende. Tilfeldigheter. Hvis jeg skal sette det litt på spissen; Om du får frokost før eller etter kl 10 avhenger av antallet utskrevne pasienter i løpet av uka som har behov for kommunal bistand.....

Vær stolte av den fantastiske jobben dere gjør. Vi kan rett og slett ikke gjøre noe mer enn vårt beste med de midler vi har tilgjengelige. La det være opp til staten å gi oss den beste muligheten og det beste grunnlaget å jobbe ut i fra!

onsdag 27. oktober 2010

Om yrkesvalg og samfunnets prioriteringer

Etter en eksepsjonelt hard dag på jobben mandag, har jeg begynt å tenke litt. På velferdsstaten Norge. På prioriteringene regjeringen gjør i bevilgning av ressurser og penger. På innsatsen i forhold til rekruttering av helsepersonell i dette landet. For velferdsstaten Norge skal etter hva jeg har hørt være et av de beste landene å bli syk i. Du har rettigheter, får god hjelp. Blir tatt vare på av kvalifisert personell. Det er det ryktene sier. Likevel blir helseforetakene tvunget til å sentralisere og har så dårlig råd at jeg vil påstå at fokuset på budsjettet til tider setter kvaliteten på prøve.

Det er ingen hemmelighet at det nå bare blir mindre og mindre søkere til helseyrket, deriblant sykepleie. Hvorfor? Det er ingen overraskelse, spør du meg. Se bare denne annonsen fra VG. Jeg har gått tre år på høyskole etter videregående. Tatt opp 280 000 i studielån for å bli sykepleier. Hver tredje måned betaler jeg 4000 kr på studielånet mitt. I 20 år. Tre år med studier, pendling og praksis. I etterkant skulle man tro at man tar dette valget, tar denne utdannelsen - for å vinne noe. Hvorfor ville man vel ellers brukt tre år på en utdannelse som man i tillegg må bruke 20 år på å betale ned igjen? Så... hva har jeg vunnet?

Jeg jobber på sykehuset. Jeg jobber turnus. Helligdager, ferier, helger. Jeg jobber med menneskers helse. Jobber i et samarbeid med annet kvalifisert personell for at hver enkelt av våre pasienter skal få det heldigste av mulige utfall. Med fokus på helsemessig gevinst. Vi jobber for menneskers livskvalitet, om faktiske mål om å for eksempel komme tilbake i jobb. Om å kunne greie å gå på toalettet selv. Vi jobber mot et mål om å hjelpe våre pasienter tilbake i et mest mulig selvstendig liv. Vi har et ansvar, og jobber med visshet om at dette ansvaret - om at valgene vi tar og tiltakene vi setter til verk - kan gjøre en forskjell for hver enkelt pasients liv. Mens noen yrkesgrupper gir deg muligheten til å gå hjem til middag hver dag, og selvfølgeligheten om fri helligdager og helger - jobber helsearbeidere hver dag, døgnet rundt - på tross av helligdag og ferie. Helse kan ikke settes på vent, og behovet for helsehjelp har ingen sammenheng med ferier, helligdager eller tid på døgnet. Det er alltid like aktuelt. Det er en uhyre viktig og omfattende jobb, med masse ansvar. Er dette en verdsatt jobb?

I utgangspunktet er jeg veldig takknemlig for å kunne få gjøre jobben jeg gjør. For å kunne jobbe med mennesker på denne måten, for å kunne utgjøre en forskjell for dem. Jeg ville være betraktelig mer takknemlig hvis jeg faktisk følte at jeg hadde tid til å utføre den jobben jeg ønsker å gjøre. Man skal ikke behøve å gå hjem om dagene å føle at man ikke har strukket til. Men det hender. Oftere og oftere. Jeg utdannet meg ikke primært som sykepleier for å ligge våken om natta og lure på om det er noe jeg har oversett - fordi jeg hadde så altfor masse å gjøre. Illusjonene mine som student gikk ut på at jeg som ferdig utdannet ville ha privilegiet av å jobbe med og for mennesker mot helsemessig vinning og selvstendighet. Ønsket om å bruke dagen, tiden på arbeid til det beste for pasienten. Å kunne gå hjem om dagene med viten om at du har gjort det beste du kan, med god samvittighet. Er det sånn hverdagen til folk flest i helsevesenet er? God samvittighet og følelse av god tid og nok ressurser på arbeidsplassen? Selvfølgelig er det også mange dager hvor jeg går hjem og vet at jeg har gjort det jeg skal, og kan føle at jeg har gjort en god jobb. Der vi har hatt god tid og har vært kjent personale. Men jeg er redd for at det ikke kommer til å bli mer av disse dagene, snarere tvert i mot. Bevilgningene til Helseforetakene er på langt nær store nok. Bemanning kuttes ned på for å spare inn penger, mens den faktiske konsekvensen av mindre bemanning er økte økonomiske utlegg. Sykemeldinger. Vikarer. Legene, som er medisinsk ansvarlig for pasientene, har poliklinikk og vaktcalling, skal på tilsyn på andre avdelinger og gå visitt på egen - samtidig som at de underveis må bruke tid på å diktere henvisninger og epikriser. Kvalitetssikring? På Bergan Sykehjem i Kristiansund har de gjennom et år spart inn over EN MILLION KRONER på å ØKE BEMANNINGEN på hver avdeling. I etterkant så de, som forventet, at trivselen økte - på lik linje med kvaliteten - og sykefraværet gikk dramatisk ned. Og det er jo logikk, er det ikke? Ta vare på arbeidskraften, så tjener du på det. Tynes de faste ansatte, vil det til syvende og sist resultere i misnøye og sykefravær. Sparer du penger på å ikke leie inn en vikar idag, betyr det ikke nødvendigvis penger spart om et halvt år. Dette er tydeligvis ikke så logisk som man skulle tro. I stedet for bruke skikkelig med ressurser for å ruste opp helsevesenet og sikre det en bedre framtid, tildeles vi mindre ressurser og flere arbeidsoppgaver  - men det forventes like stor grad av kvalitet.

Og hvor er takknemligheten for den jobben som helsevesenet hver dag, hele døgnet gjør? Den eneste takknemlighet jeg personlig har opplevd, har kommet fra pasientene. Og jeg kan med hånden på hjertet innrømme at hvis ikke denne takknemligheten fantes, ville jeg nok ikke være i denne jobben. Krav stilles til deg, men hører noen din stemme hvis du stiller krav tilbake? Og spiller det noen rolle? Det er bare sånn det er. Det er bare sånn budsjettet ser ut. Likevel gir vi så mye av oss selv, daglig. Vi legger både fysisk og emosjonell anstrengelse inn i å gjøre vårt beste. Og når det kommer til stykket, syns jeg ikke at jobben vi gjør blir verdsatt eller annerkjent i nærheten av hva den burde vært. Tyn helsevesenet til det ytterste. Tester de hvor lenge vi holder? Vi må betale for å parkere i sykehusets parkeringshus, for å være på jobb. Jeg, for min egen del, må kjøpe minst to par skikkelige arbeidssko i året, for å ikke ødelegge ryggen min. Betaler for utstyr som saks, penner, lommelykt. Vi betaler for eget julebord. Vi jobber julaften. Nyttårsaften. Burde man ikke forvente å få noe tilbake?

Evige og tilsynelatende uunngåelige sammenslåinger. Sentralisering står i fokus og lokale sykehus blir lagt ned. Samtidig som de lokale sykehusene legges ned, og flere pasienter ventes til de sentrale sykehusene - feiles det. Hvor er utbyggingen? Hva hjelper flere pasienter når det ikke finnes plass eller pleiere til å ta seg av dem? Mer og mer ansvar faller på den enkelte. På den enkelte lege. På den enkelte sykepleier. På den enkelte hjelpepleier og helsefagarbeider. Avvik skjer. Oftere og oftere. Tidvis ligger det pasienter i korridorene. Og jeg synes det er merkelig at det ikke har skjedd større avvik enn hva som faktisk er realitet. I teorien skal det også nå fokuseres på kommunal oppfølging, og på arbeid i det kommunale med forebyggende helsearbeid. Det kommunale helsevesen skal rustes opp til å kunne ta imot pasienter - som nå sendes ut tidligere og tidligere fra sykehusene. Noen nevneverdig kommunal opprustning har gått meg hus forbi. Har det i det hele tatt skjedd noe?

Hvordan ser framtidsutsiktene til helsenorge ut? Hvilken situasjon kommer vi til å møte etterhvert som årene går, hvis utviklingen fortsetter sånn? Etterhvert som det blir mindre søkere, og helsearbeiderne som idag jobber på gulvet tynes til det ytterste og sykemeldingstallene øker. Hva blir nødt til å skje for at ting skal endre seg?

søndag 3. oktober 2010

Turnusjobbingens mange sider.

Arbeidshelga er snart over. Kveldsvakt på fredag. Tidlig opp for dagvakt på lørdag. Så kveld igjen idag. Og tidlig mandag før jeg endelig kan legge helga bak meg og puste ut med tirsdag fri. Av og til kan det kjennes veldig greit å jobbe turnus. Når du er ekstra trøtt og groggy om morningen er det veldig greit å slippe å stå opp kl 05.30 lissom. Men arbeidshelger som denne, der jeg jobber kveld og dag, kveld og dag - virker å aldri ta slutt! Ikke bare virker de UENDELIG lange, men det er også vanskelig å få hvilt skikkelig ut mellom vaktene. Har problemer med å sovne og koble ut når jeg kommer hjem på kvelden, og så må jeg opp igjen uhyggelig tidlig igjen på morningen. Sukk... livet er virkelig, virkelig hardt. Og jeg som flere ganger har tenkt på en videreutdanning i Intensivsykepleie. På Intensiv får man jo VIRKELIG jobbe turnus, med over 70% ubekvem arbeidstid og nattevakter i tillegg! Ush.

Kanskje det blir jordmor av meg likevel da?

lørdag 3. april 2010

Hjemmelaget pai med sopp, kylling og bacon.




Dagens kokkeleringsprosjekt. Pai fylt med sopp, kylling, bacon og vårløk. Fantastisk godt, og faktisk ikke så dumt i et helsemessig perpektiv heller. Blir absolutt flere paier på menyen framover.

"Tommys pai med bacon og løk"

4 porsj:

3 plater butterdeig
100 gram magert bacon
100 gram vårløk
50 gram sopp
4 ss finhakket persille
3 egg
2 dl lettmelk
100 gram finello revet ost, ligth 13%

Ta butterdeigplatene, legg dem litt over hverandre og kjevle ut til en leiv.
Legg leiven i en godt smurt form på 24-26 cm. Prikk deigen med en gaffel og forstek på 180 grader i ca 10 minutter.
Kutt bacon i terninger, kutt vårløk og sopp i passe biter.
Stek bacon og sopp i en stekepanne. Ha bacon, sopp og vårløk i paien.
Visp sammen egg, melk og persille og ha det i paiskjellet.
Strø den revne osten på toppen.
Stekes på 180 grader i ca 30 minutter.
Serveres med salat og brød.

Oppskriften er tatt fra Vektklubb.no!