tirsdag 26. april 2011

Om yrkesstolthet

Leste et intervju med NSFs leder Lisbeth Normann i Sykepleien nr 4, hvor hun uttaler at; "Jeg var så stolt over sykepleiernålen min. Jeg tror vi bør ha mer av sånt." Videre står det at hvis forbundslederen fikk sine drømmer oppfylt, ville det være rift om å bli sykepleier. Jeg er så hjertens enig med Normann. Yrkesstolthet og arbeidsglede går hånd i hånd, og opprettholdelse av disse burde stått høyere på dagsorden. For hvem syns vel en utdannelse er attraktiv uten?

Umiddelbart når jeg leser dette intervjuet, tenker jeg tilbake på mine dager som nyutdannet sykepleier. Sommerfugler i magen, full av forventninger og forhåpninger. Og stolt. Veldig stolt. Etter tre år på Høyskolen i Molde følte jeg meg stolt og veldig glad over tittelen jeg hadde tilegnet meg. Jeg husker veldig godt den gode følelsen jeg hadde når jeg ble spurt om hva jeg gjorde på - og med hevet hode kunne svare: Jeg er sykepleier. Jeg er sykepleier! Misforstå meg rett. Det kan jeg jo også svare idag. Jeg er fortsatt sykepleier. Men ikke med denne samme pirrende, gode følelsen av stolthet. Og det synes jeg er så ufattelig trist, spesielt når jeg vet at flere av mine kollegaer føler det samme.

Så hva har skjedd? Hva er det som gjør at jeg føler det sånn, at yrkesstoltheten har bleknet? Jeg prøver å finne tilbake til faktorene som gjorde at jeg i utgangspunktet valgte å ta den treårige bachelorutdanningen i Sykepleie. Jeg elsker å jobbe med og rundt mennesker. Jeg ville tilegne meg kunnskap og erfaringer som gjorde meg egnet til å kunne hjelpe andre mennesker, til å kunne inneha en lindrende og behandlende rolle med helsemessig gevinst, både i forhold til det mellommenneskelige aspekt og det rent kliniske, faglige. Det jeg skulle jobbe for ville gjøre en forskjell. En forskjell for hvordan resten av dagen til den triste pasienten som hadde mistet motet skulle bli. En forskjell for hvordan såret til en pasient skulle gro. En forskjell i rehabiliteringsfasen til en slagpasient. Kunne det finnes en annen jobb med en større mening? Jeg var sikker på at sykepleieryrket ville gi meg arbeidsglede i form av å føle at du gjør en forskjell. Dette var et yrke jeg kunne bli gammel i.

Jeg har hatt mange dager siden jeg ble ferdig utdannet for snart 2 1/2 år siden hvor jeg har følt at jeg har gjort en forskjell. Dager hvor jeg har kommet hjem og faktisk har følt meg heldig for det jeg fikk oppleve og bety for noen den dagen. Spesielt et tilfelle har betydd mye for meg, og jeg tenker fortsatt mye på det. Jeg har tatt vare på et brev som en pasient har skrevet til meg;

"Hei Maria. Når jeg reiser hjemmefra idag, så vet jeg ikke om jeg kommer til å treffe deg. Derfor skriver jeg noen ord til deg. Det er "takket" være deg at jeg er i så god form. Du tok tak i meg fra første stund. Din utrolige evne og "aura" til å formidle alvoret i både trening og avslapning, har nå ført til at jeg begynte å kjøre bil for noen dager siden og skal begynne på 50% jobb på mandag 9 november. Jeg husker godt håndtrykkene dine og ditt utrolige gode smil. Jeg vil takke deg for hva du har betydd for meg. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet og håper at denne lille oppmerksomheten kan bidra til det."

Jeg husker denne dagen så utrolig godt, hvor jeg hadde kommet på kveldsvakt og ble kalt ut til resepsjonen fordi noen spurte etter meg. Der stod en pasient jeg hadde fulgt i startfasen av behandling og rehabilitering etter hjerneslag. Han hadde kjørt bil fra Oslo, og gikk uten støtte. Han kom med blomster og kort til meg. Dette kortet, som jeg har tatt vare på og som jeg fortsatt tar fram når jeg "går meg vill" og mister motet etter tunge dager. Inntrykket dette gjorde på meg, og følelsen jeg fortsatt får når jeg leser ordene han skrev - det er akkurat derfor jeg ble sykepleier. Det er denne rollen, denne identiteten jeg som sykepleier vil ha i forhold til mine pasienter. Det er denne følelsen jeg så sårt savner, og ønsker at jeg og mine kollegaer skal få oppleve oftere. Det er dette som er sykepleie for meg.

Men nå er det dessverre blitt mindre av de dagene, og følelsen av å ikke strekke til gjør at følelsen av yrkesstolthet og arbeidsglede noen dager er forsvinnende liten. Jeg går oftere hjem fra jobb og føler at jeg kunne gjort så mye bedre hvis jeg bare hadde muligheten, tiden, ressursene. Jeg syns det er så inderlig urettferdig og fryktelig trist at kvaliteten på arbeidet jeg gjør, og hjelpen pasienten skal få av meg - direkte og indirekte skal bestemmes av ressurser, og at ressursene skal kuttes fordi pengene ikke strekker til. Er det riktig at økonomiske anliggender skal trone på toppen, mens fag, kvalitet, arbeidsglede og yrkesstolthet kommer i andre rekke? Spesielt frustrert blir jeg når Anne-Kari Bratten kaller det hele for en dugnad, og ber sykepleiere om å trå til i arbeidslivet og jobbe mer. Dugnad? Vi er ikke et nabolag som skal bygge en fotballbinge som barna skal kunne leke i. Vi er helsearbeidere som på egenhånd har tatt en utdannelse, og som nå jobber i et krevende og utfordrende yrke i forhold til pasienters liv og helse. Og når ressursene blir knappere og følelsen av betydningsfullhet blekner - hvem blir vel motiverte til å jobbe mer? Hva er sykepleierens identitet på vei mot å bli? Vi som løper rundt i slitte "pysjer" for å rekke over listen med pasienter som alle har behov som skal dekkes, men hvor vi tidvis har så knappe ressurser at vi er blitt nødt til å prioritere hva vi kan gjøre og ikke. Det er ikke sikkert pasienten får stelle seg før frokost. Kanskje får pasienten antibiotikainfusjonen en time for sent. Kanskje må pasienten gjøre sitt fornødne på et bekken i sengen inne på en tremannsstue, selv om han eller hun hadde hatt mulighet til å komme seg inn på tolaettet med god hjelp - hvis det fantes tid. Jeg har faktisk selv vært nødt til å si til en pasient, og jeg vet jeg ikke er alene om det, at; beklager, men det er ikke sikkert vi har tid eller rekker å hjelpe deg inn på tolaettet med det samme du ringer på - da må du nesten la det gå i bleien, så skal vi skifte den. Ord jeg håpet og trodde ikke ville komme fra min munn.

Selvfølgelig vet jeg at arbeidsmengde og press varierer fra arbeidsplass til arbeidsplass. Mange dager ville også vært bedre hvis pasientbelegget hadde vært anderledes og to stykker ikke hadde ringt inn syk om morgenen. Men alt ligger ikke på tilfeldigheter. Jeg mener fortsatt det er mye som kan gjøres, både i forhold til forbedringer og forebygging i helsevesenet. For utfordringene og behovet for helsehjelp blir ikke mindre med årene, det vet vi jo med sikkerhet. Så hvilke forslag til tiltak florerer i administrasjon og ledelse? Hva er løsningen? Unntatt dugnad, selvfølgelig?

2 kommentarer:

  1. Kjempebra skrevet Maria :)

    Jeg har fremdeles ett kort jeg fikk da jeg var student :) Det er så lite, men betyr så mye. For da har man gjort noe rett :)

    Håper påsken din har vært bra, med en god blanding av besøk og avslappning.
    For som pasienten din sa: "Din utrolige evne og "aura" til å formidle alvoret i både trening og avslapning" gjelder også deg selv nå. Du er aldri alene, så du må passe på dere begge to :)

    SvarSlett
  2. Där är allt vi pratat om i klartext och Maria, du gör en stor insats genom att skriva om det. Kram!

    SvarSlett